Skal veibelysningen ut på anbud? Hva gjenstår å gjøre når det er ferdig…
Som mange av oss vet, baner lavvedlikeholdsteknologier innen belysning vei for installasjoner som forventes å vare i 15 år eller mer. Når en installasjon er ferdigstilt, er det riktignok fortsatt en viss mengde løpende aktiviteter, som utviklingsarbeid, julepynt og vedlikehold, inkludert elektrisk/konstruksjonsmessig testing og rengjøring, men når det gjelder lysingeniørens kjerneoppgaver i hverdagen: vil rollen i kommunen, etter hvert som vi går videre, fortsatt være gjenkjennelig i sin nåværende form?
Med storstilte investeringer som gjør det mulig å legge ut anbud på og skifte ut hele belysningsbestanden til en kommune i løpet av noen få år, hvordan vil veibelysningsavdelingen i en typisk kommune se ut når dette er gjennomført?
Teknologien endrer seg hele tiden
Én tankegang er at med den raske forbedringen av LED-virkningsgrad, eller til og med en ny disruptiv teknologi, vil LED-lyktene som installeres i dag, faktisk bli skiftet ut innenfor en langt kortere periode enn deres beregnede levetid. Dette kan bli tilfellet dersom produktene på markedet om fem år eller så kan tilby lavere energiforbruk eller forbedrede funksjoner som rettferdiggjør en business case for oppgradering. Det er vanskelig å trekke paralleller til tidligere belysningsteknologier, for selv om det har vært store fremskritt innen virkningsgrad og vedlikehold, er det bare de nyeste teknologiene som har gitt en fullstendig vedlikeholdsfri løsning over en så lang periode.
Etter å ha snakket med en rekke kilder er det imidlertid allerede eksempler på kommuner som har fullført LED-utrullinger, og som i etterkant har foretatt oppsigelser i veibelysningsavdelingen.
En kilde som nærmer seg fullføringen av et anbudsutrullingsprosjekt, forteller at ledelsen har tatt kontakt med tanke på å gjøre vedkommendes stilling deltid i løpet av de kommende årene.
Det er tydelig at driften hos hver enkelt kommune i Storbritannia varierer mye: dels avhengig av veinettets størrelse, dels avhengig av den kontraktsmessige oppbygningen i kommunen. Mens enkelte kommuner kan være organisert på en måte som gjør oppsigelser lite sannsynlig, hva er det da ved andre som kan bety at de ubevisst er på vei i den retningen?
For å kunne svare på disse spørsmålene er det først nødvendig å forstå hvordan en lysingeniørs nåværende arbeidsmengde ser ut, og hvordan denne arbeidsmengden kan se ut i fremtiden.
Hvordan bruker du tiden din?
Data samlet inn fra en gruppe lysingeniører som arbeider i kommuner, tyder på at rundt 18% av en typisk ingeniørs totale tid brukes på å designe utskiftingsprosjekter for belysning, og 14% brukes på å håndtere vedlikeholdssaker for armaturer, som rutinemessig lampeutskifting.Interessant nok utgjør en ganske stor andel av det totale årlige arbeidet (anslått til nesten 20%) julepynt og arrangementsrelaterte aktiviteter.
Dette dekker spesifikasjon, installasjon, vedlikehold og nedtaking av pynt, skilt, bannere osv. Med mindre kommunen velger å la dette henge oppe hele året, er det ingen vei utenom denne grunnleggende arbeidsmengden. I tillegg vil nye utbygginger fortsatt kreve et element av lysdesign og planlegging. Selv om kravene til elektrisk og konstruksjonsmessig vedlikehold kan endre seg, vil det fortsatt være behov for å ta hånd om disse oppgavene.
Det følger derfor at veibelysningsingeniører som fokuserer på å designe utskiftingsprosjekter i en stor avdeling, og som har en høy grad av oppgavedeling og spesialisering, er mer utsatt for å bli berørt. Grunnen til dette er at når disse utskiftingsprosjektene er fullført, er det lite igjen å gjøre.
Ingeniører hvis ansvarsområder hovedsakelig dekker nye utbygginger, Section 38-avtaler, julepynt og elektrisk/konstruksjonsmessig vedlikehold, er mindre utsatt for å bli berørt, siden det vil være et løpende behov for disse aktivitetene. Men med mindre disse ansvarsområdene er tilstrekkelige til å rettferdiggjøre en heltidsstilling, vil en kommune trolig se etter besparelser når installasjonene er fullført.
En vei fremover
Én måte kommuner kan velge å spare på, er å samle det løpende behovet i et mindre antall stillinger, som deretter kan deles på tvers av ulike kommuner. Alternativt kan dette arbeidet settes ut til privat sektor.
Basert på fordelingen av arbeidsmengden blant dem som ble spurt, ser man at dersom behovet for løpende generelt armaturvedlikehold og utskiftingsprosjekter fjernes (som ville vært resultatet av en fullstendig vedlikeholdsfri LED-løsning), vil det etterlate et hull på omtrent 1/3 av det totale arbeidet. Innenfor et team på tre lysingeniører kan dette naturligvis tilsvare en reduksjon på én heltidsstilling målt i arbeidsmengde.
Mens denne «ekstra kapasiteten», målt i en lysingeniørs tid, på den ene siden kunne brukes til å tenke ut nye ideer, prosjekter og programmer som kunne skape verdi for lokalbefolkningen, kunne den på den andre siden alternativt være et målområde for besparelser. Utfallet vil til syvende og sist avhenge av den enkelte kommune, men med det nåværende presset på kommunebudsjettene kunne man stille spørsmålet: mens de hjelper arbeidsgiverne sine med å realisere besparelser, er lysingeniører uforvarende i ferd med å skrive sin egen P45?
