Lawrence Baynham og Toby Penter ser nærmere på de to måtene å presentere veibelysningsprodusenters data på.
Når du designer et veibelysningsanlegg, er kvaliteten og nøyaktigheten til fotometriske data av avgjørende betydning. Du er sikkert klar over at produsenters data kan presenteres i to formater: absolutt fotometri og relativ fotometri. Men hvilket format bør du bruke? Er det ene mer nøyaktig enn det andre?
Det korte svaret er nei, begge gir samme resultat. La oss se nærmere på de to metodene for å forstå hvorfor det er slik.
Relativ fotometri: en gjennomgang av elementene
Relativ fotometri bygger på å måle en lyskilde (eller «lampe») isolert, og deretter måle utgangseffekten til hele armaturen. Ut fra dette beregnes lysutgangsforholdet (LOR), eller armaturens optiske virkningsgrad.
Relative fotometrifiler viser lysfluksen fra «lampen» i tillegg til utgangseffekten fra armaturen. Dette har vist seg å fungere spesielt godt for lampeteknologi, hvor en lampe testes alene før den plasseres i huset sitt og testes separat i et goniofotometer for å fastslå tapene fra reflektorer, deksler og lignende. Når armaturens fordeling og lampens lysfluks er kjent, er det med andre ord enkelt å forstå effekten av å øke eller redusere lampens lysfluks på armaturens utgangseffekt. Denne funksjonen vises fortsatt i fotometriprogramvare, hvor brukeren kan se kildens «lampelumen» (uten optiske tap), og deretter «armaturlumen», altså lysfluksen etter optiske tap.
INDO bruker et goniofotometer for å måle lampelumen (altså moduleffekten minus linsen) og hele armaturens utgangseffekt svært nøyaktig.
Absolutt fotometri: armaturen, hele armaturen og bare armaturen
Absolutt fotometri er derimot en metode som ganske enkelt måler en komplett armatur for å gi resultater for nettopp den konfigurasjonen.
Absolutt fotometri gir den spesifikke lysfluksen til en bestemt armatur, slik den måles hver gang av goniofotometeret. Lysfluksen gjelder kun den armaturen som testes. Siden det ikke finnes noe skille mellom lampelumen og armaturlumen, er LOR alltid lik 100% i absolutte fotometrifiler.
Hvordan påvirker denne forskjellen i filformat lysdesignet?
Faktisk påvirker det ikke designet i det hele tatt. Hvorfor? Enten du bruker absolutte eller relative filer, blir armaturens virkningsgrad automatisk tatt med i beregningen.
Med absolutte filer oppgis det bare én lysfluks, og siden LOR = 100%, er denne armaturens utgangseffekt. I en relativ fil vises lampelumen, med virkningsgradsfaktoren automatisk lagt inn i beregningene. Et sentralt prinsipp som må gjelde for at relativ fotometri skal være gyldig, er at skalering av lampens lysfluks må skje uten å påvirke lampens fotometriske fordeling. For LED-armaturer er dette faktisk tilfellet når utgangseffekten økes ved å øke LED-strømmen, men ikke når økt utgangseffekt oppnås ved å legge til flere LED-er. I så fall kreves en ny runde med fotometrisk testing.
På dette grunnlaget behandler designprogramvare absolutte og relative målinger av samme armatur identisk når det gjelder fordeling, lysfluks og strømforbruk. Dette betyr at resultatene blir identiske, uansett om du bruker absolutt eller relativ fotometri.
Figur A (over): viser et eksempel på en beregning med INDO CHANCERY-fotometri, i absolutt format
Figur B (over) viser samme beregning med INDO CHANCERY-fotometri, i relativt format. Merk at beregningsmetrikkene og resultatene er upåvirket
Men hva sier standardene?
Hva sier standardene om ulike måleteknikker? IES LM-79-08 krever den absolutte metoden som standard testmetodikk, mens IES LM-80-08 og IES LM-82-12 begge bruker den relative metoden. IES TM-21-11 tar også utgangspunkt i relative dataformater fra LM-80 og ekstrapolerer disse for å beregne armaturens levetid. Armaturer bør fotometrisk testes etter LM-79, men andre standarder krever alternativ testing.
Konklusjon
Noen vil kanskje hevde ikke bare at den absolutte metoden bør brukes til å måle armaturer, men også at den samme armaturen ved lavere wattstyrke krever en egen absolutt test. Men hvis antallet og plasseringen av LED-ene ikke endres, endres heller ikke den fotometriske fordelingen.
I dette tilfellet er relativ fotometri det mer kostnadseffektive og enklere formatet å bruke, ikke minst fordi det muliggjør rask skalering under lysdesignarbeidet. Ved dimming, når LED-ene dimmes ned, er det bare nødvendig å ta hensyn til redusert lysfluks i lysdesignet.
Hvis det leveres ulike absolutte fotometrifiler for forskjellige effektnivåer av samme armatur, innebærer det at designeren må laste inn en ny fotometrisk fordeling hver gang et dimmeregime vurderes. Dette skaper igjen unødvendig ekstraarbeid og kostnad, noe som rett og slett ikke gir mening.
Å forstå fotometriske data krever først og fremst kommunikasjon med produsentene: å finne ut hva slags fotometri som leveres, hvordan den er testet, og hvorfor den er testet på den måten. Noen vil kanskje si at det ene formatet er mer fordelaktig enn det andre og bør brukes alene. Men som du ser, trenger ikke sannheten være så absolutt!
Kilder:
https://www.lightingreality.com/
